I mitt avsluttende innlegg for denne gang vil jeg rette oppmerksomheten til det Kjell Atle snakket om i sin kommentar til det forrige innlegget mitt. Det å appellere til nysgjerrighet og "lek" med verktøyene som IKT representerer. På min arbeidsplass er vi som ledelse utfordret på mange fronter når det kommer til IKT og undervisning. Det første er den materielle tilgangen til den enkelte lærer. Vi har rundt 50 pc'er pr trinn, som har totalt 150-160 elever. Det vil si at alle elever kan ikke bruke pc i alle timer hver dag. Vi må dele! Samtidig er tilgangen regulert ved at de må hente ut en nøkkel for å få åpnet det velkjente "pc-skapet". Mange bruker dette som et argument mot å benytte teknologien i sin undervisning.
Erstad påpeker i sin "epilog" at vi nå står ovenfor en utfordring når de store prosjektene som lå utenfor planverkene ble driftet i skolesystemet fram til K-06. Nå er vår IKT-satsing befestet gjennom de grunnleggende ferdighetene i det enkelte fag (Erstad & Hauge, 2011). Tidligere fantes det program for hvordan man skulle implementere dette i skolen, og jeg kan selv henvise til egne erfaringer her der vi som lærere måtte sertifiseres til å motta egen pc. Nå er det sliki at denne sertifiseringen er fjernet og det er en selvfølge at alle ansatte over 50% skal motta en egen jobb-pc.
Vårt alibi er at de grunnleggende ferdighetene skal sikre inkludering/trening i alle fag. Dermed skal dette logisk sett fungere slik at alle lærere må bruke IKT i sin undervisning for å oppfylle Kunnskapsløftet. Er det så enkelt? Nei, dessverre. Jeg har en god stund reflektert over hvorfor lærere ikke i større grad anvender teknologien i sin egen undervisning. Vi sikrer en viss måloppnåelse med aktiv bruk av LMS. Det fungerer allikevel som en avansert kommunikasjonskanal der planer, anmerkninger, fravær og karakterer legges ut. Det jeg prøvde å resonnere meg fram til i forrige innlegg var å se på dette som den virkelige utfordringen. På min enhet er det stor variasjon i bruken av IKT som didaktisk virkemiddel.
En side er den enkeltes ansattes realkompetanse på bruk av teknologiene, men en annen side er hvordan man bruker det i undervisningen. Erstad snakker i sin bok "Digital Kompetanse i Skolen" om ulike perspektiver på hvordan IKT kan benyttes i den pedagogiske pedagogiske praksisen. Han beskriver en praksis der skolens lærere sammen er innovatører i sin egen pedagogiske praksis og skaper nye undervisningsformer ved å integrere IKT som en del av det didaktiske opplegget (Erstad, 2010). Ved min enhet er vi milevis unna en slik virkelighet. Det jeg imidlertid tenker om dette er at nysgjerrigheten til lærerne på min skole ikke er nok stimulert slik den er på Huseby ungdomsskole.
Jeg foreslo å invitere til arbeid med google dox og andre verktøy sammen med mine lærere på trinnet for å skape en økt kompetanse i bruken. Samtidig er jeg fristet til å skape en diskusjon sammen med mine lærere om hvordan vi kan skape tverrfaglige prosjekter med våre elever som involverer IKT eller arbeid med digitale medier, som de også blir omtalte som (Erstad, 2010: 130). Refleksjonen ønsker jeg skal handle om å skape et prosjekt/temaarbeid som omhandler å bruke teknologi for å aktivisere elevene i større grad. Jeg er så heldig at jeg har ressurser i lærerne på trinnet som ønsker å jobbe med dette, men som ikke blir spilt på til vanlig i hverdagen. Her tenker jeg at det er litt å hente. Et prosjekt kan være å skape noe ut av temaet 2.verdenskrig. Her ligger det så mange "opplevelser" og myter/legender som det kan lages film/hørespill/digital storytelling om. Det som er interessant er at vi ofte er kreative når det kommer til selve undervisningen, men vi blir litt sånn reserverte når vi skal inkludere IKT i denne brøken. Det trenger vi ikke å være.
De lærerne som ikke føler seg komfortable i denne settingen vil også kunne lære noe om dette hvis man gjennomfører det sammen med andre som har kompetanse. Derfor ser jeg et "vindmølle"-potensiale i dette arbeidet framover. Jeg vil defintivt ha en målsetting om at vi i løpet av dette skoleåret har et prosjekt på trinnet som involverer bruk av IKT på en didaktisk måte. Det som er så spennende etter denne refleksjonen er at det ikke finnes noen fasitsvar på hva som er korrekt. I framtida vil vi nok komme borti mange forskningsrapporter som vil fortelle oss noe om det, men akkurat nå er vi inne i ei tid der vi kan eksperimentere og finne egne veier.
Halvorsen og Hoff viser til i sin forskning om dataspill også er en invitasjon til "leken" (NTNU, 2011). Det er imidlertid tvilsomt at jeg som fagleder kan selge inn at vi skal ha et "lan"-party i beste skoletid, så er tanken besnærende fordi man kan vise til så utrolig mange perspektiver i det å bruke IKT som et virkemiddel i undervisningen. I mitt stille sinn tenker jeg at å la elevene få spille dataspill og deretter reflektere over hvilke sosiale prosesser som har foregått mens man holder på er en meget interessant samfunnsfaglig refleksjon både for lærere og elever. Jeg velger å framheve dette som et poeng nettopp fordi teknologi handler om muligheter og ikke begrensninger. Og når det kommer til dataspill er vi stort sett opptatt av begrensninger, noe artikkelen også peker på. Men vi snakker neppe om å oppfordre til misbruk her, men snarere om en refleksjon over det som faktisk foregår i en slik prosess. Jeg blir i hvert fall nysgjerrig og blir jeg det så kan det hende at flere blir det.
Da vil jeg bare legge til at det har vært spennende å skrive blogg i høst. Jeg har bestemt meg for å fortsette dette framover også. Jeg vil takke alle de som har kommet med kommentarer så langt. De har hjulpet meg i lesingen og jeg håper vi fortsatt kan kikke innom hverandre selv om denne modulen går mot sin slutt.
Litteratur:
Ola Erstad & Trond E. Hauge; "Skoleutvikling og Digitale Medier", Gyldendal 2011
Ola Erstad; "Digital Kompetanse i Skolen", Universitetsforlaget, 2.utgave, 2010
Kompendium, Modul 7, NTNU, september 2011
torsdag 24. november 2011
fredag 18. november 2011
"Hva skjer når facebook brukes til gruppearbeid, og spill til avanserte matteoppgaver?"
Overskriften til dette innlegget er tat fra det velkjente bladet Utdanning (nr. 19, 18.november 2011). Artikkelen jeg henviser til har den nette tittelen "-Vi har ikke lært nok om IKT". Igjen kjenner jeg at jeg blir "opptrekt" av hele vinklingen, men som vanlig må jeg ta meg selv i nakken og tenke litt over hva som faktisk påpekes. Artikkelen peker på lærerutdanningen og hvilken kompetanse den gir nyutdannede lærere. Den problematiserer kompetansen lærerne får fra disse institusjonene og bruker eksempel fra den slående tittelen Fyrstikkaléen skole, som er en 8.-13.trinns skole. Utstyret er tipp topp, men bruken er langt fra systematisk nok. Da stiller jeg spørsmålet: hvordan kan økt kompetanse til nyutdannede lærere hjelpe denne skolen?
Jeg kan ikke se at det vil ha noen innvirkning at institusjonene "oppgraderer" sin opplæring av studentene skal ha noen som helst effekt for hverken denne skolen eller min skole. I Ola Erstads bok "Digital Kompetanse i Skolen" snakkes det om kompetansebegrepet. Kompetanse er ifølge den ene artikkelen en form for handlingsberedskap og dømmekraft som setter oss i stand til å vurdere kompleksiteten innenfor et gitt fagfelt (Erstad, 2.utg, 2010: 95). Jeg får lyst til å ta et lite filosofisk sideblikk på det hele. Når kompetanse kan beskrives på en slik måte, er det også interessant å se på hvordan kompetanse kan erverves. Igjennom tidene har vi sett ulike oppfinnelser komme og gå. Noen gode og noen svært dårlige. La oss ta røyken. For 40 år siden kunne man røyke på tv under politiske debatter uten at noen stilte spørsmålstegn ved det. Forskningen hadde ikke kommet langt og røyken hadde eksistert i mange tiår før dette. Når man da fant ut at røyken var kreftframkallende, så tok det oss rundt 35 år før vi fant ut at den måtte begrenses med lover og forskrifter. Mitt poeng er at handlingsberedsakpen til det norske folk tok rimelig lang tid å erverve seg, eller hva?
Trekker man en parallell til den digitale verden så er vi egentlig kun i en startfase av evolusjonen. Hvor i all videste verden mener vi at vi har handlingsberedskapen vår? Internett har eksistert siden midten av 90-tallet og Windows sliter enda med å holde sine systemer stabile nok uten å krasje en gang i blant noe jeg mener er totalt uakseptabelt, men det perfekte operativsystemet finnes enda ikke. Dermed blir min konklusjon. Kan man egentlig snakke om en eksakt kompetanse når nyvinningen egentlig i et røykelovsperspektiv er så ungt?
Svaret mitt er delvis ja, men mitt hovedpoeng er å problematisere kompetansebegrepet som brukes. Det denne filosofiske tanken gir meg er at det for meg er problematisk å snakke om en handlingsberedskap rundt IKT i skolen. I min videre lesing må jeg allikevel i mitt stille sinn innrømme at man som skoleleder kan inneha en handlingsberedskap for hvordan IKT-arbeidet på en skole skal foregå.
Det jeg imidlertid kommer fram til i min tolkning av Erstads artikkel er at man snakker om en tosidighet i kompetansebegrepet eller digital kompetanse som han sier (Erstad, 2.utg, 2010). Den ene siden er kunnskapen om de enkelte programmene, internettsidene og operasjonene disse verktøyene inneholder. En helt annen side av saken er hvordan disse verktøyene kan benyttes i undervisningen til den enkelte lærer. Ut fra skolelederperspektivet ved min skole vil jeg vurdere situasjonen som ganske kompleks. Vi har lærere som kauker "gi oss papiret tilbake" og vi har de som legger fram de nye nettløsningene til google, itslearning og andre pedagogiske nettsider på fellestid.
Ut fra meg selv så har jeg tilegnet meg kunnskapen om programmene i Windows og Internett selv ved å bruke verktøyene daglig. Dette er en kompetanse vi neppe kan tilegne oss på annen måte heller, og for "gi oss papiret tilbake"-gruppen så er det nok denne metoden som gjelder. Bruk programmene selv. HVER DAG! Her kan jeg støtte meg til relevant litteratur også; "Kunnskap om og innsikt i de ulike teknologiene kommer gjennom praktisk bruk i de reelle arbeidssituasjonene" (Erstad & Hauge, 2011: 68).
Dette sier meg at jeg som skoleleder må invitere i min måte å lede på at det brukes digitale verktøy. Jeg må altså "inkludere" teknologien i min kommunikasjon og relasjon til personalet. Bruke mail, forvente at mail blir brukt av den enkelte. Hvis jeg ønsker økt kompetanse på bruk av Internett vil det være en fordel å invitere lærerne på mitt trinn til å bruke verktøyet. Ett eksempel kan være å bruke google dox til å utveksle ideer rundt drift av trinnet. Kanskje jeg kan "ta litt av" og foreslå en egen lukket facebookgruppe der vi reflekterer generelt om pedagogisk utvikllingsarbeid. Man kan riktignok ikke diskutere saker som omhandler elever, men det er mye annet som kan kommuniseres gjennom slike kanaler.
Når det kommer til den pedagogiske bruken av IKT, er min påstand at kompetansen allerede er der. Det vil si at man som lærer innehar en viss form for nysgjerrighet i sitt virke og leter etter måter å gjennomføre undervisningen sin på. Elevene ved min skole bruker allerede word, excel og itslearning. Her handler det om å vise til gode eksempler og ikke minst anskueliggjøre potensialet dette har for den enkeltes undervisning. Dessverre er det slik at man ikke benytter verktøyene før man selv har gjort det mange ganger. Dermed må jeg først hente fram den interessen før vi tar fatt på de pedagogiske utfordringene. Man kan ikke lenger planlegge undervisning etter den gamle didaktiske relasjonsmodellen. Her må man bruke den som inkluderer IKT (Erstad & Hauge, 2011: 35). Kompetansen må altså erverves av den enkelte og det hjelper ikke oss en centimeter hva NTNU eller HiST gjør med sine studieprogram. På sikt vil det nok skje en endring, men da må vi ta på oss framtidsbrillene og snakke 15-20 år fram i tid. Jeg mener jeg ikke kan vente så lenge!
Litteratur:
Ola Erstad; "Digital Kompetanse i Skolen", Universitetsforlaget, 2.utgave, 2010
Ola Erstad & Trond Eiliv Hauge; "Skoleutvikling og digitale medier", Gyldendal, 2011
Tidsskrift:
Utdanning; nr 19, 18.november, Oslo 2011
Jeg kan ikke se at det vil ha noen innvirkning at institusjonene "oppgraderer" sin opplæring av studentene skal ha noen som helst effekt for hverken denne skolen eller min skole. I Ola Erstads bok "Digital Kompetanse i Skolen" snakkes det om kompetansebegrepet. Kompetanse er ifølge den ene artikkelen en form for handlingsberedskap og dømmekraft som setter oss i stand til å vurdere kompleksiteten innenfor et gitt fagfelt (Erstad, 2.utg, 2010: 95). Jeg får lyst til å ta et lite filosofisk sideblikk på det hele. Når kompetanse kan beskrives på en slik måte, er det også interessant å se på hvordan kompetanse kan erverves. Igjennom tidene har vi sett ulike oppfinnelser komme og gå. Noen gode og noen svært dårlige. La oss ta røyken. For 40 år siden kunne man røyke på tv under politiske debatter uten at noen stilte spørsmålstegn ved det. Forskningen hadde ikke kommet langt og røyken hadde eksistert i mange tiår før dette. Når man da fant ut at røyken var kreftframkallende, så tok det oss rundt 35 år før vi fant ut at den måtte begrenses med lover og forskrifter. Mitt poeng er at handlingsberedsakpen til det norske folk tok rimelig lang tid å erverve seg, eller hva?
Trekker man en parallell til den digitale verden så er vi egentlig kun i en startfase av evolusjonen. Hvor i all videste verden mener vi at vi har handlingsberedskapen vår? Internett har eksistert siden midten av 90-tallet og Windows sliter enda med å holde sine systemer stabile nok uten å krasje en gang i blant noe jeg mener er totalt uakseptabelt, men det perfekte operativsystemet finnes enda ikke. Dermed blir min konklusjon. Kan man egentlig snakke om en eksakt kompetanse når nyvinningen egentlig i et røykelovsperspektiv er så ungt?
Svaret mitt er delvis ja, men mitt hovedpoeng er å problematisere kompetansebegrepet som brukes. Det denne filosofiske tanken gir meg er at det for meg er problematisk å snakke om en handlingsberedskap rundt IKT i skolen. I min videre lesing må jeg allikevel i mitt stille sinn innrømme at man som skoleleder kan inneha en handlingsberedskap for hvordan IKT-arbeidet på en skole skal foregå.
Det jeg imidlertid kommer fram til i min tolkning av Erstads artikkel er at man snakker om en tosidighet i kompetansebegrepet eller digital kompetanse som han sier (Erstad, 2.utg, 2010). Den ene siden er kunnskapen om de enkelte programmene, internettsidene og operasjonene disse verktøyene inneholder. En helt annen side av saken er hvordan disse verktøyene kan benyttes i undervisningen til den enkelte lærer. Ut fra skolelederperspektivet ved min skole vil jeg vurdere situasjonen som ganske kompleks. Vi har lærere som kauker "gi oss papiret tilbake" og vi har de som legger fram de nye nettløsningene til google, itslearning og andre pedagogiske nettsider på fellestid.
Ut fra meg selv så har jeg tilegnet meg kunnskapen om programmene i Windows og Internett selv ved å bruke verktøyene daglig. Dette er en kompetanse vi neppe kan tilegne oss på annen måte heller, og for "gi oss papiret tilbake"-gruppen så er det nok denne metoden som gjelder. Bruk programmene selv. HVER DAG! Her kan jeg støtte meg til relevant litteratur også; "Kunnskap om og innsikt i de ulike teknologiene kommer gjennom praktisk bruk i de reelle arbeidssituasjonene" (Erstad & Hauge, 2011: 68).
Dette sier meg at jeg som skoleleder må invitere i min måte å lede på at det brukes digitale verktøy. Jeg må altså "inkludere" teknologien i min kommunikasjon og relasjon til personalet. Bruke mail, forvente at mail blir brukt av den enkelte. Hvis jeg ønsker økt kompetanse på bruk av Internett vil det være en fordel å invitere lærerne på mitt trinn til å bruke verktøyet. Ett eksempel kan være å bruke google dox til å utveksle ideer rundt drift av trinnet. Kanskje jeg kan "ta litt av" og foreslå en egen lukket facebookgruppe der vi reflekterer generelt om pedagogisk utvikllingsarbeid. Man kan riktignok ikke diskutere saker som omhandler elever, men det er mye annet som kan kommuniseres gjennom slike kanaler.
Når det kommer til den pedagogiske bruken av IKT, er min påstand at kompetansen allerede er der. Det vil si at man som lærer innehar en viss form for nysgjerrighet i sitt virke og leter etter måter å gjennomføre undervisningen sin på. Elevene ved min skole bruker allerede word, excel og itslearning. Her handler det om å vise til gode eksempler og ikke minst anskueliggjøre potensialet dette har for den enkeltes undervisning. Dessverre er det slik at man ikke benytter verktøyene før man selv har gjort det mange ganger. Dermed må jeg først hente fram den interessen før vi tar fatt på de pedagogiske utfordringene. Man kan ikke lenger planlegge undervisning etter den gamle didaktiske relasjonsmodellen. Her må man bruke den som inkluderer IKT (Erstad & Hauge, 2011: 35). Kompetansen må altså erverves av den enkelte og det hjelper ikke oss en centimeter hva NTNU eller HiST gjør med sine studieprogram. På sikt vil det nok skje en endring, men da må vi ta på oss framtidsbrillene og snakke 15-20 år fram i tid. Jeg mener jeg ikke kan vente så lenge!
Litteratur:
Ola Erstad; "Digital Kompetanse i Skolen", Universitetsforlaget, 2.utgave, 2010
Ola Erstad & Trond Eiliv Hauge; "Skoleutvikling og digitale medier", Gyldendal, 2011
Tidsskrift:
Utdanning; nr 19, 18.november, Oslo 2011
onsdag 9. november 2011
Skolelederens ansvarlighet i utviklingen av IKT-arbeidet
Etter den siste kommentaren til Kjell Atle på mitt siste innlegg måtte jeg gå i tenkeboksen. Ansvaret er og blir skolelederens. Så enkelt og så vanskelig. Det enkle er at man må ta ansvaret, men det store spørsmålet for meg blir hvordan. Min dharma for skoleledelse har i dette studiet vært: "å skape felles forståelse". Dette er en læresetning jeg har funnet i mange av de artiklene jeg har lest. Læresetningen er enkel, men handlingene er mange og ulike fra situasjon til situasjon.
I IKT-arbeidet på skolen viste jeg i forrige innlegg til en praksis man ikke kan akseptere.Trond Eiliv Hauge bruker en modell i sin artikkel der han viser til det jeg vil kalle kompleksisteten i et slikt arbeid. Modellen viser hvilke komponenter som er i sving når man skal jobbe IKT-basert i skolen og utvikle praksis i organisasjonen (Erstad & Hauge, 2011: 77-78). I mine refleksjoner når jeg leser så kommer tanken opp om at; "oi, her har vi en lang vei å gå mot å skape den felles forståelsen om systematisk IKT-arbeid og opplæring ved skolen vår". La meg utdype mine tanker. I modellen festes blikket mitt mest på "Mål: Læring med IKT, nye integrerte praksiser" (Erstad&Hauge, 2011: 77).
Når jeg leser dette så tenker jeg at målsettingen med arbeidet mitt ved min skole må være at lærerne bruker verktøyene hensiktsmessig og ikke har anledning til å vike unna. Dermed blir jo eksemplet der IKT-ansvarlig har tilfeldige "workshops" med elevene en total skivebom. Ikke for å nevne veien til nirvana - felles forståelse for bruk av IKT i opplæringen av elevene. Det er lett å tenke at man har Opplæringsloven i hånda og kan vifte med den til lærerne, men motargumentet vil alltid handle om tid, opplæring og ikke minst kompetanse hos den enkelte. Det er da jeg tenker i mitt stille sinn at man "taper" diskusjonen før den har begynt. Vi er jo ikke en gang enige om målet - nye integrerte praksiser. -Dette skal jo berike undervisningen og ikke redusere den eller skape en debatt om arbeidstid og kompetanse. Det er pedagogikk vi snakker om, for svingende!
Derfor blir det min oppgave å skape en debatt om pedagogikk og hvilke metoder vi skal benytte i undervisningen vår og ikke en refleksjon om kan/ikke kan. Barack Obama sier "Yes, we can!". Han fikk en hel nasjon til å tro på det. I mitt stille sinn er det dit jeg vil. En felles forståelse for at IKT i undervisningen ikke betyr masse arbeid og debatt om kompetanse, men at vi skal prøve ut og komme oss av sted!
Hauge argumenterer videre og sier: "Det er nødvendig at ledelsen sørger for å forankre IKT-arbeidet i vitale arbeidsenheter i organisasjonen, som skoleledergruppen, lærerteam og arbeidsfellesskap med elevene, der erfaringer kan bli delt og reflektert over, samt løftet videre i organisasjonen. Erfaringene må sammenveves institusjonelt. Vi kan lære av reformforskning i skolen som understreker behovet for å organisere profesjonelle dialogforum for å skape tillit til utviklingsprosessene (Erstad & Hauge, 2011: 77-78).
Litteratur:
Trond Erstad og Trond Eiliv Hauge "Skoleutvikling og Digital Kompetanse", Gyldendal, 2011
I IKT-arbeidet på skolen viste jeg i forrige innlegg til en praksis man ikke kan akseptere.Trond Eiliv Hauge bruker en modell i sin artikkel der han viser til det jeg vil kalle kompleksisteten i et slikt arbeid. Modellen viser hvilke komponenter som er i sving når man skal jobbe IKT-basert i skolen og utvikle praksis i organisasjonen (Erstad & Hauge, 2011: 77-78). I mine refleksjoner når jeg leser så kommer tanken opp om at; "oi, her har vi en lang vei å gå mot å skape den felles forståelsen om systematisk IKT-arbeid og opplæring ved skolen vår". La meg utdype mine tanker. I modellen festes blikket mitt mest på "Mål: Læring med IKT, nye integrerte praksiser" (Erstad&Hauge, 2011: 77).
Når jeg leser dette så tenker jeg at målsettingen med arbeidet mitt ved min skole må være at lærerne bruker verktøyene hensiktsmessig og ikke har anledning til å vike unna. Dermed blir jo eksemplet der IKT-ansvarlig har tilfeldige "workshops" med elevene en total skivebom. Ikke for å nevne veien til nirvana - felles forståelse for bruk av IKT i opplæringen av elevene. Det er lett å tenke at man har Opplæringsloven i hånda og kan vifte med den til lærerne, men motargumentet vil alltid handle om tid, opplæring og ikke minst kompetanse hos den enkelte. Det er da jeg tenker i mitt stille sinn at man "taper" diskusjonen før den har begynt. Vi er jo ikke en gang enige om målet - nye integrerte praksiser. -Dette skal jo berike undervisningen og ikke redusere den eller skape en debatt om arbeidstid og kompetanse. Det er pedagogikk vi snakker om, for svingende!
Derfor blir det min oppgave å skape en debatt om pedagogikk og hvilke metoder vi skal benytte i undervisningen vår og ikke en refleksjon om kan/ikke kan. Barack Obama sier "Yes, we can!". Han fikk en hel nasjon til å tro på det. I mitt stille sinn er det dit jeg vil. En felles forståelse for at IKT i undervisningen ikke betyr masse arbeid og debatt om kompetanse, men at vi skal prøve ut og komme oss av sted!
Hauge argumenterer videre og sier: "Det er nødvendig at ledelsen sørger for å forankre IKT-arbeidet i vitale arbeidsenheter i organisasjonen, som skoleledergruppen, lærerteam og arbeidsfellesskap med elevene, der erfaringer kan bli delt og reflektert over, samt løftet videre i organisasjonen. Erfaringene må sammenveves institusjonelt. Vi kan lære av reformforskning i skolen som understreker behovet for å organisere profesjonelle dialogforum for å skape tillit til utviklingsprosessene (Erstad & Hauge, 2011: 77-78).
Litteratur:
Trond Erstad og Trond Eiliv Hauge "Skoleutvikling og Digital Kompetanse", Gyldendal, 2011
onsdag 2. november 2011
Skolelederens utfordringer
Jeg ser av kommentarene fra sist innlegg at det er mange måter å se disse utfordringene man har i hverdagen på. For meg er det slik at jeg ikke ser på utfordringene som "skyld" for noe som har gått galt, men heller at det er et spørsmål om ansvar. Hvem har ansvaret? Og hvem skal ta ansvar?
Engelsen og Rønsen snakker om forutsetninger for å lykkes i utviklingsarbeidet. Man må føle at man mestrer de digitale verktøyene ogat det blir skapt faglig legitimitet for IKT gjennom fagene (Erstad & Hauge, 2011:126). Jeg ser at dette har to dimensjoner når man knytter dette til hverdagen man har som skoleleder. Den ene er behovet for skolering som den enkelte har på individuelt plan og den andre dimensjonen handler om legitimitet eller som jeg vil kalle det - hvorfor bruke IKT i undervisningen?
Behovet for skolering er etter min erfaring individuelt. Noen har skrevet i word, brukt internett og andre programmer med stor selvfølgelighet i mange år, mens andre har angst for å i det hele tatt åpne windows. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har foretatt en kartlegging på hvor kompetansen befinner seg i personalet. Svaret er det samme hver gang; noen kan mye, mange kan litt og noen kan ingenting. Kommunen prøvde å kjøre et program for noen år tilbake der ansatte fikk anledning til å sertifisere seg til å få en egen laptop. Sertifiseringen foregikk på nettet og man måtte vise fram bevis for hva man kunne for å få pc. Dette systemet ble avviklet fordi det tok for lang tid for alle å bli sertifisert. Altså en noe mislykket strategi.
Noe av svaret ligger slik jeg ser det i den andre dimensjonen. Legitimiteten for faglig bruk av IKT i undervisningen. Excel-programmet i matte er et perfekt eksempel på dette. Ved matteeksamen de siste årene har noen av oppgavene vært såkalt excel-basert. Dette forutsetter at elevene kan verktøyet og for at elevene skal kunne det, må lærerne kunne det. Da eksamen var et faktum viste det seg at elevene på langt nær hadde den forståelsen for dette verktøyet. Resultatet var at de brukte uforholdsmessig mye tid på å gjøre disse oppgavene fordi de måtte "lete" i menyene i programmet. Et litt vanskelig eksempel på at legitimiteten er der, men det mangler en forståelse for hvordan opplæringen bør skje. I etterkant viste det seg at mattelærerne enkelt ga "ansvaret" for excel-opplæringen til vår IKT-ansvarlig. Dermed ble programmet gjenstand for "workshops" et par ganger det siste halve året av ungdomstrinnet. Det vil derfor være interessant å se på hvilket ansvar har lærerne og hvilket ansvar skal jeg som skoleleder ta.
Litteratur:
Ola Erstad og Trond Eiliv Hauge; "Skoleutvikling og Digitale Medier", Gyldendal, 2011
Engelsen og Rønsen snakker om forutsetninger for å lykkes i utviklingsarbeidet. Man må føle at man mestrer de digitale verktøyene ogat det blir skapt faglig legitimitet for IKT gjennom fagene (Erstad & Hauge, 2011:126). Jeg ser at dette har to dimensjoner når man knytter dette til hverdagen man har som skoleleder. Den ene er behovet for skolering som den enkelte har på individuelt plan og den andre dimensjonen handler om legitimitet eller som jeg vil kalle det - hvorfor bruke IKT i undervisningen?
Behovet for skolering er etter min erfaring individuelt. Noen har skrevet i word, brukt internett og andre programmer med stor selvfølgelighet i mange år, mens andre har angst for å i det hele tatt åpne windows. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har foretatt en kartlegging på hvor kompetansen befinner seg i personalet. Svaret er det samme hver gang; noen kan mye, mange kan litt og noen kan ingenting. Kommunen prøvde å kjøre et program for noen år tilbake der ansatte fikk anledning til å sertifisere seg til å få en egen laptop. Sertifiseringen foregikk på nettet og man måtte vise fram bevis for hva man kunne for å få pc. Dette systemet ble avviklet fordi det tok for lang tid for alle å bli sertifisert. Altså en noe mislykket strategi.
Noe av svaret ligger slik jeg ser det i den andre dimensjonen. Legitimiteten for faglig bruk av IKT i undervisningen. Excel-programmet i matte er et perfekt eksempel på dette. Ved matteeksamen de siste årene har noen av oppgavene vært såkalt excel-basert. Dette forutsetter at elevene kan verktøyet og for at elevene skal kunne det, må lærerne kunne det. Da eksamen var et faktum viste det seg at elevene på langt nær hadde den forståelsen for dette verktøyet. Resultatet var at de brukte uforholdsmessig mye tid på å gjøre disse oppgavene fordi de måtte "lete" i menyene i programmet. Et litt vanskelig eksempel på at legitimiteten er der, men det mangler en forståelse for hvordan opplæringen bør skje. I etterkant viste det seg at mattelærerne enkelt ga "ansvaret" for excel-opplæringen til vår IKT-ansvarlig. Dermed ble programmet gjenstand for "workshops" et par ganger det siste halve året av ungdomstrinnet. Det vil derfor være interessant å se på hvilket ansvar har lærerne og hvilket ansvar skal jeg som skoleleder ta.
Litteratur:
Ola Erstad og Trond Eiliv Hauge; "Skoleutvikling og Digitale Medier", Gyldendal, 2011
søndag 30. oktober 2011
Klasseledelse og IKT
I en kronikk i fagbladet for lærere Utdanning er tittelen"Klasseledelse og IKT slik elever og lærere opplever det" (Utdanning, nr 17, 2011: 46-49). Denne kronikken peker på de utfordringene som ligger for lærere i et klasserom fylt av teknologiske hjelpemidler som Internett, mobiler og andre teknologiske nyvinninger som "trekker" elevens oppmerksomhet fra undervisningen. Deres hovedpoeng handler om hvordan klasseledelsen bær ses ut fra dagens teknologi. Det påpekes at klasseledelse handler om det det alltid har handlet om, nemlig tydelige regler og klart budskap i undervisningen. Dette er det samme med og uten IKT som hjelpemiddel i klasserommet. Det som derimot er utfordringen til læreren er å håndtere disse hjelpemidlene i sin undervisning og pedagogiske praksis i hverdagen.
"Gi oss papiret tilbake"-utsagnet bare bekrefter denne utfordringen. Forfatterne (Skaug & Tømte) snakker om falske diktomier. I dette legger de at debatten/refleksjonene rundt IKT i undervisningen ofte handler om enten eller-mentalitet. Altså at man setter opp to motsetninger mot hverandre der man enten er for eller imot facebook i undervisningen til eksempel. De reflekterer videre i at dette blir en falsk problemorientering fordi handlingsrommet er mye større enn for og imot bruk av hjelpemidlene (Utdanning, nr 17, 2011: 48). Man kan altså se for seg flere scenarioer der man benytter facebook til faglige aktiviteter med lærer til stede for eksempel.
Det som imidlertid blir mitt problem og som jeg må meddele mine lesere. Jeg er i utgangspunktet noe skeptisk til saksframstillingen i bladet Utdanning fordi det alltid blir snakk om "skyld" og "ansvar". Kronikken svarer delvis på hvem som har ansvar, men langer ut mot lærerutdanningen og snakker om riktig skolering og utdanning av kyndige personer i IKT. Jeg er i utgangspunktet uenig i å se en slik sak som en utfordring der noen har "skyld" eller "ansvar". Min påstand er at vi alle har et ansvar for å utdanne både oss selv og andre i bruk av teknologi. Både i undervisning og ikke minst i de driftsmessige sidene i vår organisasjon. Jeg vil komme tilbake med mer teori om emnet, men jeg spør meg selv. Hva skal jeg som skoleleder gjøre for å få en god debatt/refleksjon på min egen enhet rundt dette?
Litteratur/tidsskrift:
Utdanning, nr, 17, 21.oktober, Oslo, 2011
"Gi oss papiret tilbake"-utsagnet bare bekrefter denne utfordringen. Forfatterne (Skaug & Tømte) snakker om falske diktomier. I dette legger de at debatten/refleksjonene rundt IKT i undervisningen ofte handler om enten eller-mentalitet. Altså at man setter opp to motsetninger mot hverandre der man enten er for eller imot facebook i undervisningen til eksempel. De reflekterer videre i at dette blir en falsk problemorientering fordi handlingsrommet er mye større enn for og imot bruk av hjelpemidlene (Utdanning, nr 17, 2011: 48). Man kan altså se for seg flere scenarioer der man benytter facebook til faglige aktiviteter med lærer til stede for eksempel.
Det som imidlertid blir mitt problem og som jeg må meddele mine lesere. Jeg er i utgangspunktet noe skeptisk til saksframstillingen i bladet Utdanning fordi det alltid blir snakk om "skyld" og "ansvar". Kronikken svarer delvis på hvem som har ansvar, men langer ut mot lærerutdanningen og snakker om riktig skolering og utdanning av kyndige personer i IKT. Jeg er i utgangspunktet uenig i å se en slik sak som en utfordring der noen har "skyld" eller "ansvar". Min påstand er at vi alle har et ansvar for å utdanne både oss selv og andre i bruk av teknologi. Både i undervisning og ikke minst i de driftsmessige sidene i vår organisasjon. Jeg vil komme tilbake med mer teori om emnet, men jeg spør meg selv. Hva skal jeg som skoleleder gjøre for å få en god debatt/refleksjon på min egen enhet rundt dette?
Litteratur/tidsskrift:
Utdanning, nr, 17, 21.oktober, Oslo, 2011
søndag 9. oktober 2011
Få tilbake papiret!
I fellestid ble det nok en gang diskutert pc-parken og hvordan den skal disponeres. I tillegg kommer den alltid så velkjente klagesangen over hvor dårlig skolens LMS fungerer for lærere og elever. Dessverre bærer denne debatten preg av hvor problematisk hverdagen er og hvor vanskelig det er å bruke pc på skolen vår. Lærerne sier at man med vårt system kvier seg for å ta ut pc'er og at halvparten ikke fungerer når de skal. Da blir dette brukt som et argument for at itslearning ikke fungerer heller. Den dominerende bevisstheten om itslearning er at det er en plattform der man kan gi tilbakemeldinger til foreldre om fravær/anmerkninger og planer. Derfor kommer selvsagt innspillet; "kast hele greia ut, og gi oss papiret tilbake!".
For meg blir dette den ultimate "payback" for de som tror pc i skolen "vil gå over". Samtidig synes jeg det viser hvor kompleks skolelederrollen er i denne fasen av arbeidet. IKT i skolen er så viktig at man har en egen plan for hvordan dette området skal integerers i det enkelte fag i Kunnskapsløftet.
Jeg vil invitere mine lesere til å bli med i denne refleksjonen. Jeg ønsker å se på hvilke faktorer som spiller inn når lærere skal bruke IKT i undervisningen sin. Engelien, Johannesen og Nore snakker i sin artikkel om TPACK (Erstad & Hauge, 2011). Her er det snakk om hvor lærerens bevissthet ligger. Tidligere har læreren sett sin undervisning ut fra et pedagogisk og innholdsmessig perspektiv. I den nye hyperkomplekse teknoligiverden finnes det en teknologisk dimensjon, som igjen må integreres i disse to. Dermed får vi et pedagogisk-teknologisk perspektiv og et innholds-teknologisk perspektiv. I kjølevannet av disse perspektivene på undervisning kommer også lærerens teknologiske kunnskap. Alle disse faktorene er med på å bestemme hvordan lærerens undervisning legger opp til arbeid med IKT. Tilbake til han som kom med uttalelsen over, så kan man trygt si at det er et stykke til han ser sin undervisning ved hjelp av teknoloigiske hjelpemidler. For ham er utgangspunktet MYE ekstraarbeid og MYE vanskeligere enn papiret. Her er det mye som skal gjøres!
Litteratur:
Ola Erstad og Trond Eiliv Hauge; "Skoleutvikling og Digitale Medier", Gyldendal, 2011
For meg blir dette den ultimate "payback" for de som tror pc i skolen "vil gå over". Samtidig synes jeg det viser hvor kompleks skolelederrollen er i denne fasen av arbeidet. IKT i skolen er så viktig at man har en egen plan for hvordan dette området skal integerers i det enkelte fag i Kunnskapsløftet.
Jeg vil invitere mine lesere til å bli med i denne refleksjonen. Jeg ønsker å se på hvilke faktorer som spiller inn når lærere skal bruke IKT i undervisningen sin. Engelien, Johannesen og Nore snakker i sin artikkel om TPACK (Erstad & Hauge, 2011). Her er det snakk om hvor lærerens bevissthet ligger. Tidligere har læreren sett sin undervisning ut fra et pedagogisk og innholdsmessig perspektiv. I den nye hyperkomplekse teknoligiverden finnes det en teknologisk dimensjon, som igjen må integreres i disse to. Dermed får vi et pedagogisk-teknologisk perspektiv og et innholds-teknologisk perspektiv. I kjølevannet av disse perspektivene på undervisning kommer også lærerens teknologiske kunnskap. Alle disse faktorene er med på å bestemme hvordan lærerens undervisning legger opp til arbeid med IKT. Tilbake til han som kom med uttalelsen over, så kan man trygt si at det er et stykke til han ser sin undervisning ved hjelp av teknoloigiske hjelpemidler. For ham er utgangspunktet MYE ekstraarbeid og MYE vanskeligere enn papiret. Her er det mye som skal gjøres!
Litteratur:
Ola Erstad og Trond Eiliv Hauge; "Skoleutvikling og Digitale Medier", Gyldendal, 2011
tirsdag 13. september 2011
Hei og velkommen til bloggen min!
I den hyperkomplekse verden som jeg og alle andre befinner seg i, så må jeg ærlig innrømme at dette er første gangen i mitt liv at jeg har opprettet en blogg. Denne bloggen skal i all hovedsak handle om mine refleksjoner rundt ledelse i skolen i første omgang. Jeg ser med spenning på hvordan dette blir. En kort presentasjon av meg: Jeg er fagleder på Rosenborg skole i Trondheim, en ungdomsskole, som ligger i nærheten av sentrum. Over gjennomsnittet musikkinteressert og dirigerer Småbispan - Bispehaugen Skolekorps. Har mye å gjøre om dagene og kveldene og engasjerer meg veldig i kulturlivet i lokalsamfunnet. Det ligger mye fint i å delta i unger og ungdoms utfoldelse på scenen og ellers.
Abonner på:
Innlegg (Atom)